Akmal Ali nektet å delta i debatten - manglet imamen argumenter?

Her er innledningsforedraget til saksøker, Arne Tumyr:

Ærede rett!
I sammenheng med at jeg er selvprosederende ber jeg om overbærenhet – der hvor jeg som ikke-jurist trår feil. Jeg støtter meg imidlertid til loven som åpner for at også ikke-juridiske fagpersoner kan føre sin sak for retten.
Situasjonen er den at når jeg går på talerstolen i offentlige forsamlinger, da har min ærede motpart, imam Akmal Ali fra Muslimsk Union Agder, spent opp et lerret bak meg hvor det står: Ikke hør på denne mannen – han bygger hele foredraget på rasisme, hat, propaganda og mye løgn. Imamen kriminaliserer undertegnede, for den som fremmer rasisme kan straffes med inntil 3 års fengsel.

Et hatsk menneske
Undertegnede stemples som et hatsk menneske som farer med hat og løgn – og som normale mennesker vil se på med avsky. I samtlige muslim-miljøer vil saksøker være en fiende av Allah og profeten som bare må tas av dage.
En som bygger hele sin virksomhet på rasisme, hat, propaganda og mye løgn er uønsket i alle samfunnslag – vedkommende utstøtes fra fellesskapet og isoleres.
Jeg ble med denne rettsstridige sjikanen nedvurdert som en umoralsk person med et frastøtende menneskesyn.

En stor belastning
Anklagene er blitt en svært stor belastning – både for meg personlig, som aktivt samfunnsmedlem – og indirekte for den organisasjonen jeg tilhører, Stopp islamiseringen av Norge (SIAN).
Rasismebeskyldningen her er, så vidt denne side har brakt i erfaring, grovere enn noen annen ærekrenkelse av denne kategori som er behandlet rettslig. Dette gjelder for norsk rettspleie – så vel som innen for Den europeiske menneskerettighetsdomstol EMD.

Saksøker knyttes opp til SIAN. Organisasjonen og medlemmene er dermed blitt rammet av de belastende ringvirkningene som er oppstått etter den usanne «fatwaen» fra imam Ali. Det finnes ikke det lovsystem i verden som verner usannhet.

Ytringfrihetens ramme
Faktum er kort og godt, slik denne part ser saken, at saksøkers ytringer, som man kan være enig eller uenig i, er innenfor ytringsfrihetens ramme. Saksøkers ytringer er dermed vernet av Grunnlovens § 100 og EMK art. 10.
Saksøktes ytring derimot rammes av straffeloven § 247 – vel og merke dersom sannhetsbevis ikke kan legges fram. Så langt er det ikke ført sannhetsbevis.

Holder ikke som bevis
Retten har fått to partsoppnevnte sakkyndige rapporter som konkluderer med at saksøkte har dekning for sin ytring. Det holder ikke som bevis.
Dersom man legger til grunn de sakkyndiges oppkonstruerte og egendefinerte utlegning av rasisme-begrepet, og dersom man som de sakkyndige setter totalt til side ytringsfriheten, Grunnlovens § 100 og EMK 10 – ja da er jeg for rasist å regne – sammen med millioner europeere som også frykter islam.

Men dersom man vektlegger ytringsfriheten og vanlige definisjon av ordet rasisme – må konklusjonen bli at de sakkyndige har kommet galt avsted. De har åpenbart
latt sine politiske og islam-vennlige grunnholdninger prege de vitenskapelig vurderinger.

Injurien som ble fremsatt
Det var den 2. april 2014 imamen fremsatte på NRK Sorlandet.no og på riksnettet følgende rettsstridige injurie:
«Tumyr bygger hele sin virksomhet på rasisme, hat, propaganda og mye løgn. Han er aldri villig til å høre på andre.»
Utsagnet skal tolkes i lys av hvordan en ordinær leser vil oppfatte utsagnet.

De sakkyndige baserer sine rapporter på et feilaktig grunnlag idet de har som utgangspunkt at saksøker «bygger sin virksomhet på rasisme», mens Alis beskyldning er grovere – der heter det at Tumyr bygger «H E L E sin virksomhet på rasisme» – som betyr at absolutt alt hva jeg står for – tanker, ytringer, holdninger og handlinger bygger på rasisme. Til og med de to bøkene jeg har skrevet er rasisme.
Denne usanne beskyldningen ble spredt over hele landet.

Skadet mitt omdømme
Saksøkte har skadet mitt «gode navn og rykte». Uten forankring i objektive fakta har Ali satt på meg et vanærende stempel – som det er vanskelig å bli kvitt.
Denne grovkalibrete uaktsomme og ondsinnete anklage, har skadet mitt omdømme. Saksøkte fremsatte den grove og alvorlige beskyldningen uten å være i aktsom god tro.

To ganger tidligere
To ganger tidligere har jeg gått til rettslige skritt etter rasismebeskyldninger, men de var ikke av samme graverende karakter som den vi her har på bordet.
Den ene saken ble behandlet av Oslo tingrett i desember 2005. Human-Etisk Forbund mente at det jeg hadde skrevet «oste av rasisme» og «menneskeforakt», men retten kunne ikke se elementer av rasisme i det jeg hadde skrevet, og dømte HEF til å betale en oppreisningserstatning på 30.000 kroner.

I februar 2012 hadde Bergensavisen en omtale der saksøker ble karakterisert som «rasist». Også her tok jeg den belastningen som det er å reise rettssak, men før vi kom til hovedforhandling ble det inngått et forlik der avisen beklaget og skrev at man hadde ikke dekning for tittelen. Oppreisningsbeløpet ble også her satt til 30.000 kroner.

På bakgrunn av disse erfaringene ble det sendt brev til Akmal Ali 3. april 2014 med melding om at det ville bli reist søksmål mot ham med et oppreisningserstatningskrav på 50.000 kroner, men at dersom vi kunne bli enige om å løse saken på et utenomrettslig grunnlag var jeg villig til å redusere oppreisningen til 30.000 kroner.
Akmal Ali svarte aldri på brevet.

Bygger på rasisme?
Da saken kom i forliksrådet 24.09.2014 ga Ali uttrykk for at han var villig til å beklage uttalelsen, men han aviste ethvert krav om oppreisning.
I rettsmøte 20. november 2014 bekreftet Alis prosessfullmekig, advokat Hind, at Ali var interessert i å beklage uttalelsen, men ikke noen form for økonomisk kompensasjon.
Etter en nøyere gjennomgang av grovheten i injurien – og hensett til oppreisningsbeløpenes størrelse i sammenlignbare saker – ble det av saksøker satt et tak på 75.000 kroner mot tidligere 50.000.
Saksøkte gikk fra å ville beklage ytringen – til tvert imot å bevise at den fremsatte injurien er sannferdig.
Det blir denne saks hovedspørsmål: Er det sant at saksøker og SIAN bygger hele sin virksomhet på rasisme?
Er det sant at saksøker bygger på hat, propaganda og mye løgn og at han aldri er villig til å høre på andre?

SIAN ikke part i saken
Det presiseres at det er undertegnede, Arne Tumyr, ikke SIAN som er saksøker, men i tilsvaret fra min motpart av 07.11.2014 heter det: «Det vil bli ført bevis for ytringer og holdninger som er fremført av organisasjonen SIAN.» Dette gjør det påkrevd for saksøker å gå nærmere inn i det SIAN står for – etter som jeg var leder i SIAN i seks år – fra 2008 til 2014. For tiden er jeg da leder i Agder-avdelingen av organisasjonen.

En grunnløs anklage
Bakgrunnen for denne grunnløse anklagen fra saksøkte er at Kristiansand folkebibliotek ville arrangerte et debattmøte med et panel der man drøftet ytrings- og religionsfrihet. NRK rettet spørsmålet til undertegnede – som sa ja til en slik debatt, mens Akmal Ali avslo med den begrunnelse som fremkommer i injurieteksten.

Det er ikke første gang imam Ali avslår å stille opp i en debatt med saksøker. Den 10. november 2011 arrangerte foreningen «Forum for tro og livssyn» i samarbeid med Arkivet et debattmøte om politisk islam. Undertegnede ble invitert og deltok i panelet – Akmal Ali sa også da nei – med følgende begrunnelse – gjengitt i www. fvn.no: «Jeg har kjent Arne Tumyr i fire-fem år og hatt diskusjoner med ham i diverse debattmøter. Han er ikke innstilt på dialog, kun konfrontasjon. Han fremsetter påstander uten begrunnelser og hører ikke på motparten. Derfor sa jeg nei»

Respekt for religionen?
Selv om uttalelsen oppleves som uberettiget kritikk av undertegnede, antas den å være klart innenfor ytringsfrihetens ramme og som er skjermet av ytringsfrihetsvernet i Grunnlovens § 100 og EMKs artikkel 10.
Ali kom på møtet som publikummer og etter arrangementet utspant det seg mellom oss to et lite intermesso. Ali sa: Du respekterer ikke min religion, hvortil jeg svarte, nei, jeg respekterer ikke din religion som står for steining av kvinner, dødsstraff for frafall, pisking av homofile og forbud mot ytrings- og religionsfrihet – men jeg respekterer din rett til å fremme din religion.

Ali mangler argumenter?
Jeg har mistanke om at Ali vil ikke ha noen debatt med meg fordi han vet at han får problemer og mangler argumenter når vi siterer fra Koranen, sharia-lovgivningen og hadith-litteraturen. Her er nemlig et vell av tekster som er i strid med norsk lov og menneskerettighetene – tekster som fremstår som inhumane og barbariske.

Vårt syn er at vi måtte nedkjempe nazismen og stalinismen. Nå er det islam med sine umenneskelige religiøse krav og sin totalitære ideologi som er en trussel mot menneskeheten.
Det er denne islamske lære Ali vil verne om, men som han ikke vil diskutere. Han velger i stedet å brennemerke på lovstridig vis den og de som reelt tar til motmæle mot islam.

Beklager Ali uttalelsen?
Beklager imamen injurien? Svaret er: Både ja og nei.
I en omtale i Fædrelandsvennen den den 25.09.2014 ble dette vridd dit hen at Ali kunne beklage «hvis jeg har krenket Tumyr på noen måte». Ali uttalte også: «Jeg sier ikke at han er rasist, men at hans virksomhet er basert på rasisme.»
Dette er ordkløveri – en som bygger hele sin virksomhet på rasisme er naturligvis rasist, på samme måte som en som bygger hele sin virksomhet på sosialisme er sosialist.
I realiteten fastholder Ali beskyldningen.

Han sier også til avisen: «Jeg respekterer Tumyr og min religion lærer meg at jeg må være høflig mot eldre.» Her fremstiller saksøkte seg selv og sin religion i et sympatisk lys, samtidig som han fratar meg enhver etisk kvalitet. Imamen sier han «respekterer Tumyr» – her tales det med to meninger.

«Veldig rasistisk»
Det er litt interessant og klargjør en del av saksforholdet når imamen også uttaler til avisen følgende: «Tumyr har snakket veldig rasistisk, diskriminerende og stigmatiserende om muslimer. Det går utover våre barn og det er et stort problem for samfunnet. Han gir et veldig negativt og feilaktig bilde av islam.» Til Fædrelandsvennen uttalte han den 18. febr.2006: «Det går ikke an å gjøre narr av andres religion. Det går utover all menneskelighet og fornuft.»
Her avdekker Akmal Ali islams sanne ansikt: «Islam-kritikk er en fare for samfunnet»

Lovstridige personangrep
Når Ali vil delta som aktivist i vårt demokrati – må han akseptere den frie meningsutveksling. Imamen har alle muligheter til å fremme sitt syn og kritisere saksøkers meninger, uten å ty til lovstridige personangrep. Hensynet til en god ytringsfrihetskultur i den alminnelige samfunnsdebatt må vektlegges. Grensen rettspraksis har satt for ytringsfrihet i forhold til personvernet går ved personlige angrep på lovlydighet, hederlighet og moral. Ali har overtrådt denne grensen.

Alle må tåle kritikk
Også ved denne dom må retten holde fast ved ytringsfrihetens vide ramme – alle må vi tåle skarp kritikk, endog krenkende og sjokkerende ytringer, knyttet til våre ideologiske, politiske og religiøse overbevisninger, herunder bl. a. kristendom og slam. Fri diskusjon er ikke bare tillatt men ut fra demokratihensyn også ønskelig og nødvendig. Om dette er det bred politisk enighet om i dag. Det er enkeltmennesket, ikke religionen som skal vernes.
Islam tåler ingen debatt. Muslimer skal ikke diskutere med de «vantro» – de som ikke vil underkaste seg Allah skal drepes. Akmal Ali frykter åpenbart at han i en debatt med undertegnede ikke kan forsvare eller rettferdiggjøre islamismen som har skapt frykt over hele verden.
Det er islam som er den ideologiske hovedbase for Hamas, Al Qaida, Taliban, Al Shabab, Boko Haram, IS osv.

Ali er i sin fulle rett
Når det er sagt må det føyes til: Akmal Ali er selvsagt i sin fulle rett når han takker nei til å delta i et debattmøte med undertegnede, men det er utilbørlig når grunngivingen er en lovstridig ærekrenkelse.

Sakens bakgrunn
SIAN. Agder avd. søkte den 2.12.2013 Kristiansand folkebibliotek om å få leie møterom i biblioteket til et opplysnings- og debattmøte med temaet: «Islam – en trussel?» Opplegget var at det skulle holdes et foredrag på tre kvarter - deretter ville ordet bli gitt fritt i 5 kvarter. Biblioteksjefen avslo søknaden først med denne begrunnelse: «Formålet til organisasjonen SIAN er ikke i samsvar med de verdiene som Kristiansand kommune og Kristiansand folkebibliotek skal legge til grunn for sitt virke». Senere var begrunnelsen at møteopplegget var for ensidig.
Temaet for møtet var: «Islam en trussel?» Vi har mistanke om at bibliotekets ledelse ikke liker våre meninger.

Som det fremgår av vedlagte bevis gjorde det synspunktet seg gjeldende i vide kretser at uansett om man er enig eller uenig i det budskapet SIAN fremmer, må man ut fra den nye bibliotekloven, Grunnlovens § 100 og prinsippet om likebehandling «slippe SIAN til på biblioteket».

«Slipp SIAN til»
Bibliotekets ledelse hadde tidligere gitt den islamske Ahmadiyya-bevegelsen lov til å avholde fire separatutstillinger om islam – i tillegg to foredragskvelder med samme opplegg som SIAN søkte om. Vi mente oss urettferdig behandlet ut fra prinsippene om ytringsfrihet og likebehandling – og ikke minst på bakgrunn av den nye bibliotekloven som presiserer at biblioteket skal være en debattarena for samfunnsspørsmål. Det ble en omstendelig behandling i kommunens organer med klage til Sivilombudsmannen. Saken har ikke fått sin avsluttende behandling idet den kommer opp som interpellasjon i Kristiansand bystyre nå den 18. februar.

Hadde «lite kunnskap»
Min ærede motpart, representert ved advokat Frank Iran Hind, opplyste i rettsmøtet 20. november 2014 at han hadde «lite kunnskap om den organisasjonen som Tumyr representerer.» Etter som denne organisasjonen, selv om den ikke er part i saken, dermed kommer til å stå sentralt som bakteppe, er det åpenbart nødvendig for undertegnede å gi noen fakta i kortversjon.

SIAN er en lovlig organisasjonen, registrert i enhetsregisteret i Brønnøysundregistrene – en organisasjon som bygger på demokratiet, rettsstatens prinsipper og FN's Menneskerettighetserklæring. Formålet er å bekjempe islams ideologi og praksis. Dette skal gjøres utelukkende via opplysning der voldsutøvelse er like fjernt som i våre politiske partier eller i andre folkelige ikke-kommersielle organisasjoner. Det er fastslått i vedtektenes §4A at ingen nazister eller rasister kan oppnå medlemskap.

I saken har vi vedlagt årsmeldingen for 2013 og videre en del dokumenter – henvendelser til myndighetene m. v. som viser at SIAN er en seriøs organisasjon uten det minste ideologiske «grums» knyttet til menneskesynet.

Ikke innvandrerfiendtlighet
Det er feil det noen hevder at SIAN – og dermed undertegnede – står for «fremmedhat» og innvandrerfiendtlighet.
Men muhammedanere som kommer til vårt land og som vil delta i samfunnslivet – kan ikke forlange særegne lover og regler som er tilpasset deres religion. De må akseptere demokratiets krav på lik linje med landets egne borgere.

Ja, vi hevder at islamisme har fellestrekk med nazisme og kommunisme. Her er vi helt på linje med blant andre tidligere stortingsrepresentant for Høyre, Hallgrim Berg, som i sin bok «Demokrati eller islamisme» skriver : «Som totalitær ideologi stiller islamismen i klasse med nazismen, fascismen og kommunismen, men er endå farlegare.»
Historikeren Hallvor Tjønn bruker formuleringen «stiller i samme klasse».

Fritt fram for islam
Dessverre er det slik at som følge av mangelfull informasjon fra våre politikere, akademia, vårt undervisningsvesen og media, mener folk flest at vi må se på islam som enhver annen religion – og at ut fra religionsfriheten må det være fritt fram for islam i Norge.
Ikke bare det – våre politikere punger hvert år ut med omkring 300 millioner kroner i statsstøtte til fremme av islam i Norge – via muslimske trossamfunn.

I en NRK-undersøkelse fra 2011 gikk det fram at hele 25 prosent av Norges befolkning mener islam er en trussel mot norsk kultur.

I TV 2s debattprogram «Holmgang» 7. november 2004 stilte programlederen, Oddvar Stenstrøm, følgende spørsmål til seerne: «Anser du islam som en trussel mot vestlige verdier?» 97 prosent svarte ja. Er det ikke fortjenstfullt å ta til motmæle mot denne trusselen?

Islam fronter en ideologi og et samfunnssyn som er på kollisjonskurs med demokratiet, rettsstaten og andre grunnleggende vestlige verdier.
Det å karakterisere våre holdninger til islam som rasisme blir absurd fordi islam utgjør ingen rase.
Følger vi litt med i nyhetsbildet er det åpenbart riktig det som vi hevder – islam er politikk, ond politikk forkledd som religion.

Lovlig og rettskaffen
SIAN er en lovlig og rettskaffen organisasjon med et politisk budskap som man kan være enig eller uenig i – men det er feil faktum å hevde at vi har et nedrig formål og at vi hetser muslimer og bedriver fremmedhat.
SIAN og undertegnede kan vise til en lang rekke aktiviteter og henvendelser til myndighetene som ikke har noe å gjøre med rasisme.

Lovstridig personangrep
Akmal Alis lovstridige personangrep føyer seg inn i rekken av trakassering og hets muslimer og deres medløpere har begått overfor SIAN i mange år – til og med vold har våre motstandere tatt i bruk for at vårt budskap ikke skal komme fram. Når vi har hatt våre stands på gateplan – det være seg i Oslo, Trondheim, Bergen, Stavanger eller Kristiansand - er vi blitt angrepet – åpenbart av muslimer og deres medløpere. Bare store politistyrker har hindret voldelige angrep – skjønt det har vi også opplevd.
SIAN har ikke på linje med andre organisasjoner fullt ut kunnet nyte forsamlings- og ytringsfrihet.

Urovekkende lesning
Retten har fått oversendt islamsk lærestoff som er urovekkende lesning.
Jeg går ikke nærmere inn på det, men presiserer at medlemmene i SIAN er ikke rasister, men tvert imot idealister som kjemper mot det onde. Ja, noen av oss lider – blir vanæret, utskjelt og utstøtt som høyreekstreme, islamofobe, rasister og endog nazister.

Rasistisk tegning?
Denne karikaturtegningen (se illustrasjon på denne side - vår anm.) stemplet Gule som rasistisk. Men det var før terrorasjonen i Paris i januar i år. Nå har det myldret av Muhammed-karikaturer i aviser og på TV-skjermer – uten at Gule eller andre har spilt ut rasisme-kortet.

Rasisme er i Bokmålsordboka beskrevet som «Menneskesyn, politikk el. sett av holdninger som bygger på den oppfatning at visse raser er andre overlegne, rasefordommer.»
Det var denne definisjonen Oslo tingrett la til grunn i saken mot Human-Etisk Forbund. Begrunnelsen var at dette var en gjengs oppfatning av begrepet.
Det samme synet la Borgarting lagmannsrett til grunn i saken mot Henrik Lunde. Retten avvist en rasismeteori som var utviklet innefor statsvitenskapelig teori, fordi folk flest, ifølge dommen, var ukjent med begrepet.
Islam så vel som kristendommen har tilhengere fra alle verdens land, kulturer og raser, I det islamske ummah er både hvite og mørkhudete. Islam er dermed ingen rase, like lite som kristendommen.

Rasisme-fantasien
Særlig i venstreorienterte vitenskapelige forskningsmiljøer og blant muslimske ledere – har fantasien vært stor når det gjelder å formulere nye tolkninger av hva som er rasisme. Siste bidrag er en bok som har utkommet i disse dager som er skrevet av Sindre Bangstad. Forfatteren fikk fra NRK-reporter 6. februar følgende spørsmål: «Er det rasisme å være bekymret for det flerkulturelle samfunn eller innvandringen fra muslimske land?» Svaret fra forfatteren lød: «Nei, ikke i seg selv.» Når SIAN har den samme bekymring er det rasisme.

De mest ytterliggående hevder at det finnes bare én rase og at islam-kritikk er rasisme. I FNs menneskerettighetsråd, der muslimer og deres støttespillere har flertall, ble det i 2008 besluttet at FNs spesialrapportør også skulle rapportere brudd på ytringsfrihetsmisbruk i forhold til religion. Representanten fra Pakistan sa det slik: « Ytringsfrihet er viktig, men den kan ikke brukes til å kritisere sharia.»

Tilranet seg definisjonsmakt
Forsker Ole Jørgen Anfindsen, som ifølge Gule er rasist, skriver i boken «Selvmordsparadigmet» at «antirasister og multikulturalister har tilranet seg definisjonsmakt som setter dem i stand til å utelukke fra samfunnsdebatten alle som ikke er enige med dem.» Videre heter det: «De vil få oss til å tro at det ikke eksisterer noen vesentlige forskjeller mellom rasene, samt at raser egentlig ikke finnes. Dette viser seg ved nærmere undersøkelser å være ønsketenkning.»

I FNs konvensjon til bekjempelse av alle former for rasediskriminering heter det i artikkel 1:
«I denne konvensjon menes med uttrykket «rasediskriminering, enhver forskjellsbehandling, utestengning, begrensning eller begunstigelse på grunn av rase, hudfarge, avstamning eller nasjonal eller etnisk opprinnelse som har som formål eller virkning å oppheve eller svekke anerkjennelsen, nytelsen eller utøvelsen av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter, på like vilkår, innenfor det politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle området, eller innenfor andre områder av det offentlige liv.»
Denne FN-konvensjonen gjør det klinkende klart at rasediskriminering handler om rase, hudfarge, avstamning eller nasjonal eller etnisk opprinnelse. Det er altså ikke tale om religion.
Denne side ser det slik at retten vil være på trygg grunn dersom den, i tråd med tidligere rettsavgjørelser og med FNs helhetssyn legger til grunn den klassiske, leksikale og vitenskapelige definisjon av rasisme-begrepet. Dette gjenspeiles i Bokmålsordboka. Dette minnebærer at rasisme handler først og fremst om antipati mot mennesker på bakgrunn av deres uforskyldte og uforanderlige egenskaper. Nettopp derfor oppleves rasisme som særlig urettferdig.

Rasisme – praktisk konsekvens
Lars Gule skriver i boken «Ekstremismens kjennetegn» følgende: «Det er vanskelig å tenke seg en rasisme som ikke skulle ha diskriminering som praktisk konsekvens.»
Ja, nettopp og da kan man spørre: Når og hvor rev jeg av sharia-hodeplagget til en mørkhudet kvinne?

Hva undertegnede opplevde i New York i 1960 er rasisme. Jeg skulle inn på en restaurant, men ble avvist med den begrunnelse at her var det kun adgang for «black people only».
I et rundskriv fra 2004 bruker Riksadvokaten som et eksempel på krenkelse av et enkeltindivid som kan rammes av strl. 135a er at et mørkhudet barn trakasseres på skoleveien av en hvit person.

Gules rasismedefinisjon
Lars Gule har i sin bok «Ekstremismens kjennetegn» kommet med sin egen definisjon av begrepene rasisme/rasister som de fleste vil synes er utilfredsstillende. Her heter det at rasisme «dreier seg om personer som har synspunkter som kjennetegnes av frykt for andre (raser/kulturer – inklusive religion, ...»
Legger man da Gules definisjon til grunn, ja, da er jeg rasist, sammen med 1.250.000 andre nordmenn. Ifølge Inkluderingsutvalgets offentlige utredning NOU 2011: 14 heter det at deres undersøkelse viser at 25 prosent av Norges befolkning mener at islam er en trussel mot norsk kultur. De frykter islam. I Frankrike er det 74 prosent av befolkningen som frykter islam, ifølge en undersøkelse utført i januar i 2013.

Denne saken handler ikke om islam, men min motpart tvinger undertegnede til å gå litt inn i materien. Lars Gule diskrediterer saksøker og SIAN – vi har angivelig en fordreid og uriktig oppfatning av islam som er i strid med det aller meste av faglige vurderinger som en mangfoldig religion. I virkeligheten støtter han seg da til de snevre og venstrevridde miljøene i Skandinavia. Blant faglige autoriteter i internasjonal sammenheng finnes en rekke intellektuelle og historikere som hevder omtrent det samme syn som SIAN. Dette gjelder bl. a. Bernhard Lewis, Richard Dawkins, Alan Dershowiz, Daniel Pipes, Giséle Littman, Robert Spencer og Mark Steyn.

Rasist-beskyldningene
I september 2007 la politidirektør Ingelin Killengren fram en rapport om rasismebeskyldninger mot politiet i Trøndelag og Oslo. Hun uttalte til media: «Det er ingen ting tjenestemenn blir så opprørt over som å bli kalt rasist. Svært mange tjenestemenn tar opp dette spørsmålet. De reagerer på at uansett hva de gjør blir de kalt rasist.»

Regissør Ulrik Imtiaz Rolfsen har laget en film om muslimer i Norge. Han kom til Kristiansand og uttalte til Fædrelandsvennen 4. oktober 2014 slik også tittelen lød: «–folk er livredde for å bli kalt rasister.»
Norsk-pakistanske Deyah Khan som måtte rømme landet fordi hun fikk drapstrusler deltok på en kvinnekonferanse i Oslo i januar i år. Hun sa til Aftenposten torsdag 29. januar: «Vi må kunne snakke om alvorlige brudd på menneskerettighetene uten å bli kalt rasister.»
Selv mangeårige formann i Folkebevegelsen mot innvandring, Arne Myrdal skrev i sin bok – «Sannheten skal frem» følgende: «Rasisme er noe de fleste nordmenn forbinder med noe forferdelig, noe det også er.
Å hate eller forakte et menneske for noe så uforskyldt som hudfarge, er en holdning så primitiv at det neppe finnes mange nordmenn, om overholdet noen, som vil vedkjenne seg den.»

Sosiologen Sissel Gulbjørnrud, Universitetet i Oslo, foretok i 1999 en impirisk undersøkelse om «konflikt og kontakt i et flerkulturelt bomiljø». Sosiologen konkluderte slik: «Problemene her er de konfliktene ingen tør snakker om. Resultatet har snarere vært økt utrygghet og mistenksomhet i bomiljøet.» Professor emeritus Sigurd Skirbekk skriver i boken «Ideologi, myte og tro ved slutten av et århundre»: «I organisasjoner, politiske partier og i medieredaksjoner, tas det ofte for gitt at opposisjon mot dagens innvandringspolitikk på en eller annen måte kan kobles til rasisme. Forsker Inger Lise Lien som har forsket på innvandringspolitikk i 16 år skriver i boken «Ordet som stempler djevlene»: «Ordet rasist får nesten den samme moralske status som ordet djevel i kristendommen.»

Urettmessige anklager
Til og med Lars Gule har i sin bok gitt uttrykk for bekymring ved urettmessige anklager mot noen for rasisme. Han skriver: «Overdrevne eller urettmessige anklager mot noen for rasisme (...) kan ha svært ødeleggende effekt. Det har vært en tendens til uberettiget og overdreven bruk av rasismeanklager fra antirasister og venstreaktivister, mot innvandringskritiske og skeptiske aktører.»
Ja, nettopp, og en av disse uberettigede anklagene er kommet fra imam Akmal Ali.

Tretti rasist-anklager
Pensjonert sjøkaptein Ivar Garberg var den her i landet som allerede i 1990 tok fatt i reell islam-kritikk. Han drev en lokalradio i Bergen. Han ble meldt til politiet mer enn 30 ganger på grunnlag av beskyldninger om rasistisk hets. Alle sakene ble henlagt av statsadvokaten og riksadvokaten som «intet straffbart forhold».

Med sine beskyldninger medvirker Ali og de sakkyndige til å forsterke frykten for å bli stemplet som rasist. De bidrar til at enda flere tier – redselen for å bli kalt rasist medfører nemlig at de fleste tør ikke å ytre seg. En studie fra Fritt ord om ytringsfrihetens status i Norge, går det fram at 51 prosent av det norske folk tier i spørsmål der det er fare for at de kan bli oppfattet rasistisk.

Et samfunnsproblem
Selvpålagt munnkurv grunnet frykt er et alvorlig samfunnsproblem idet vårt demokrati er avhengig av sannhetssøkende tanker og meningsutvekslinger som er et avgjørende fundament for et levende demokrati.
Det er også i dette perspektivet denne saken må vurderes.

Fremstår som blasfemi
Det medgis at for troende muslimer må mesteparten av det undertegnede og SIAN's ansvarlige organer for øvrig gir uttrykk for, fremstå som blasfemi. Dette er islam-kritikk som utvilsomt ville ha medført dødsstraff i flere islam-styrte stater. Her i landet må imidlertid tilhengere av ulike religioner finne seg i at deres religiøse tro blir satt under debatt, fordi religioner er en maktfaktor i det sekulære samfunn.
Det vises til dommen i Høyesterett i Vivi Krogh-saken (Norsk rettstidende 1981 s. 1305). Her anførte førstevoterende:

«Selv om Vivi Kroghs uttalelser om den islamske religion og kultur utvilsomt må føles krenkende av islamske innvandrere, og selv om uttalelsene indirekte kan tenkes å ramme denne folkegruppe på en slik måte som er beskrevet i str.l. §135a, kan bestemmelsen etter min oppfatning ikke forstås slik at den gjør meningsytringer av denne karakter straffbare. Likeledes er det klart at løpesedlenes meget krasse karakteristikk av samfunnssystemene i de islamske land, uansett om disse uttalelsene kan ha skadelige følger for islamske innvandrere her i landet, ikke kan rammes med straff.»
Videre heter det i domspremissene: «Sitt syn på religion og politikk må domfelte ha adgang til å gi uttrykk for. I denne relasjon må hennes uttalelser ses som slike frimodige ytringer som grunnlovens §100 beskytter, selv om uttalelsene er krasse og ensidig fordømmende og utvilsom kan virke sårende og krenkende på dem som bekjenner seg til den islamske religion.»

Det som her kommer til uttrykk må også alle muslimer som vil være i Norge ta innover seg.
De må også ta til etterretning at islam-kritikk og konfrontasjon mot den islamske samfunnsmodellen er ikke rasisme. Akmal Ali og hans trosfeller må tåle når f. eks. undertegnede sier at islam er en kreftsvulst i samfunnet. Det å sitere barbariske og menneskefiendtlige lovregler fra Koranen og sharia, er heller ikke rasisme, ikke løgn og ikke hatpropaganda – det handler om sitater fra islams lære.
Vi henviser også til utøvelsen av islamsk politikk. Midt-Østen er i ferd med å gå i oppløsning – konflikter med islam som bakteppe har resultert i hundretusener døde og skadde – og 13 millioner flyktninger.

Er islam-kritikk rasisme?
Islamske ledere over hele verden vil ha islamkritikk stemplet som rasisme. Den samme holdningen kommer til uttrykk i FN's menneskerettighetsråd som domineres av muslimer og islam-vennligsinnete land og personer. Akmal Ali forholder seg til samme gruppering – han vil åpenbart ha seg frabedt kritikk av sin religion. Hittil har imidlertid slike fremstøt for begrensning av ytringsfriheten ikke ført fram.

Saksøker mener å ha registrert samtlige rettssaker etter krigen hvor rasisme-beskyldninger har vært tvistemålet. Det har alltid vært tale om enkeltstående handlinger, en avisartikkel eller et utsagn som har forårsaket saksanlegg. Aldri har det vært tale om en altomfattende og grov beskyldning av den art som saksøkte har fremsatt. Det er ikke tale om en verdi-karakteristikk, men en konkret påstand om at jeg angivelig bygger «hele min virksomhet på rasisme». Absolutt alt hva jeg foretar meg er rasisme. Så vidt jeg kan se har ikke noen rettsinstans behandlet et tilsvarende grovkornet rasisme-utsagn. Dette forsterkes ytterligere når saksøkte føyer til at jeg bygger på «hat, propaganda og mye løgn og at jeg er aldri villig til å høre på andre.»

Ytringfrihetens grenser
Ytringsfriheten er ikke absolutt, rettspraksis viser at vi her står overfor et tilfelle som åpenbart ikke vernes verken av Grunnlovens § 100 eller EMK 10.
Høyesterett har i dommen Carl I. Hagen mot Rogalands Avis (Rt. 1990 s, 257 (Hagen) uttalt følgende: «Man må være på vakt overfor utilbørlige angrep på hederlighet, lovlydighet og personlig vandel.» Det rettslige grunnlaget, som jeg kommer tilbake til, er etter denne parts oppfatning entydig i retning av at her har imam Akmal Ali gått over streken.

Det er sterkt å beklage at saksøkte setter til side pro et contra-prinsippet – som er selve grunnlaget for meningsutveksling i et demokrati – også der eksistensielle og politiske spørsmål står steilt mot hverandre. Akmal Ali snakker om «min religion», ja, men islam regulerer menneskenes liv fra vugge til grav – islam er samfunnsmodell der alle samfunnsoppgaver er inkorporert - det gjelder politikk, kultur, religion, finansvesen, militær strategi og sosiale anliggener.
Alt ses i relasjon til islamsk lov - sharia. Når Ali bærer fram islams budskap, uten å vise den hele og fulle sannhet, må han finne seg i at vi vil konfrontere ham med det vi kaller islams sanne ansikt. Han kan ikke gjemme seg fra søkelyset i det offentlige rom og heller ikke unndra seg debatten.

SIANs «grusomme holdninger»
Den forrige ordføreren i Kristiansand, Per Sigurd Sørensen, karakteriserte mine holdninger som «grusomme». Det er imidlertid etter denne parts oppfatning ingen – absolutt ingen av mine ytringer som er lovstridige. De er alle vernet av Grunnloven og Den europeiske menneskerettskonvensjon.
For øvrig må det gjelde for saksøker så vel som for saksøkte det som flertallet i Høyesterett ga uttrykk for både i Vivi Krogh-saken så vel som i den såkalte leserbrev-saken (Rt. 1978 s. 1072 om at hensynet til Grl. § 100 tilsier at det «må gis en rommelig margin for uheldige og smakløse ytringer».

Krenker ikke menneskeverdet
Saksøker står ikke for holdninger som krenker menneskeverdet. Men ja, jeg tar fatt i et samfunns- og menneskesyn og et undervisningsopplegg av barn og unge i moskeene og på Koran-skolene – som hører hjemme i ensrettede regimer. Undertegnede har kun utøvet sin grunnlovsfestede rett, og kanskje i all beskjedenhet gitt et lite bidrag i den åpne og demokratiske samfunnsdebatt. Ytringsfrihet er retten til å ta til motmæle. I dette landet har vi det privilegium at vi kan motsi og tale makten midt imot. Islam er en formidabel religiøs og sekulær maktfaktor. Som alle andre sammenslutninger og bevegelser som representerer organisert makt må muhammedanerne tåle kritikk, satire, harselas og provokasjoner. Dette forholdet har fått en enda sterkere posisjon etter terroranslagene i Paris.

Privilegium for den krenkede
Den som måtte føle seg krenket eller ydmyket har på sin side det privilegium å vise at den som krenker tar feil. Det er jo dette som er samfunnets kraft – pro & contra, samtaler, diskusjoner, forkaste feilaktige slutninger – det er den frie sannhetssøkning som er bumerket på den vestlige sivilisasjon – en sivilisasjon som jeg vil forsvare om nødvendig med eget liv som innsats.

Må lære på nytt
På siste landsmøte valgte Arbeidernes Ungdomsfylking (AUF) en tidligere muslim fra Syria, Mani Hussaini, som ny leder. I et intervju med Aftenposten uttalte han: «Møtet med norsk skole fikk meg til å innse at intet av det jeg hadde lært i Syria kunne jeg stole på.» Han har nå forlatt islam. Det er poenget – indoktrinerte muslimer må lære på nytt i det norske og vestlige undervisningssystemet.

Sekretæren i Arbeiderpartiet, Raymond Johansen, sa på talerstolen i november 2011 under en konferanse på Gol: «Et angrep på muslimer er et angrep på meg og hele det norske folk». Bedre hadde det vært om han hadde sagt: Når muslimer angriper ytringsfriheten er det et angrep på meg og hele det norske folk.
Partisekretæren mente at mine ytringer var lovlige, men de var farlige, fordi de «former holdninger og flytter grenser». Men hele menneskehetens utvikling er jo på alle samfunnslivets områder basert på en kontinuerlig flytting av grenser.

Flytte grenser
Det er SIANs håp at våre holdninger og budskap nettopp skal flytte grenser – at vi får en utvikling der også islam blir en fredelig religion på linje med andre religioner og livssynssamfunn. I dag – som i de siste 1400 år – er det konflikter og krig over alt der islam gjør seg gjeldende. Før det kan skje er en grunnleggende reformprosess nødvendig. Egypts president, Abdul Fattha al-Sisi, sier (gjengitt i VG 10. januar 2015): «Vi muslimer trenger en religiøs revolusjon.»

Mennesker som lever i et totalitært regime og som får sin frihet må lære på nytt. Tyskerne måtte etter krigen gjennomgå et omfattende de-nazifiseringsprogram. Håpet er at islam går fra å være et politisk-religiøst totalitært samfunnssystem – til å bli en religion innenfor en demokratisk ramme. SIAN er ikke alene om å ville endre grensesettingen. En ny organisasjon for ex-muslimer ble dannet i Norden i 2007. De begrunner motivet på denne måten: «Vi mennesker som har flyktet fra islamsk terrorisme, vi som kritiserer innblanding av religion i menneskenes hverdagsliv, vi ateister og sekulære mennesker som forsvarer menneskerettigheter og kvinners rettigheter, har fått nok.»

Ny situasjon for Ali?
Jeg har et håp om at min motpart, imam Akmal Ali, ved refleksjon og ny viten skal komme i samme situasjon som hans kollega i Danmark, den tidligere toneangivende imam Ahmed Akkari, som spilte en hovedrolle under Muhammedkrisen i 2006. Han har i 2014 utgitt boken «Min avskjed med islamismen.» I dag har Akkari vendt ryggen til islamismen og det gamle miljø, men konsekvensen er at han kan ikke lenger ferdes sikkert på gaten.
Han gjemmer seg på forskjellige adresser og går sjelden utenfor en dør uten en form for bekledning. Han må leve i skjul. Dette er også et fragment av islam – et politisk-religiøst totalitært system som fremmer uvitenhet, intoleranse, undertrykkelse ondskap og krig.

Det er vanskelig å forstå at SIAN som arbeider for å bevare demokratiet og rettsstatens prinsipper, av så mange blir diskriminert, trakassert og demonisert. Kan noen se for seg at samme holdning blir de møtt med som bekjemper nazismen?
SIAN-medlemmer er vår tids protestanter som gjennomgår de utviklingstrinn om kjennetegner protestbevegelser opp gjennom historien - først blir de få ledd av, deretter blir de forsøkt kneblet og truet til taushet – om nødvendig med udemokratiske midler.
Vi oppfordrer ikke til vold, men bedriver god, gammeldags folkeopplysning. Vi påviser faktiske uakseptable forhold som knyttes til islam og islamiseringen – og trusselen denne totalitære ideologien påfører Europa og Norge. SIAN skulle hatt takk og anerkjennelse for sitt arbeid – i stedet blir det fullstendig nedsabling og vi blir fratatt enhver aktelse – på samme måte som de ble nedsablet og sjikanert de i 1930-årene som sto opp mot nazismen.

Muslimer/sosialister
Statistisk er det bevist at sosialistiske partier i Europa hovedsaklig får muslimenes stemmer.
Akmal Ali sier: «Mange av oss støtter venstresiden fordi det er derfra vi får den beste støtten.»
Imamen vil derfor til en viss grad ha støtte fra den politiske venstreside når han anklager meg for rasisme, men problemet er at han rettslig går over streken.

Imam Akmal stigmatiserer saksøker på en sjelden ondsinnet og grov måte – samtidig som han sier: «Min religion sier at jeg skal være høflig mot eldre.»
Ærede rett, norsk rettspraksis er entydig i saker av denne karakter. Saksøkte har gjort seg skyldig i en lovstridig og erstatningsbetinget ærekrenkelse.

Helt til slutt
Helt til slutt: Når min motpart nå skal føre bevis for at «Arne Tumyr bygger hele sin virksomhet på rasisme, hat, propaganda og mye logn – han er aldri villig til å høre på andre.» stiller loven strenge krav til bevisføringen. Jeg ber min motpart legge til grunn samme tolkning av rasismebegrepet som ble gjort i den rettskraftige dom i Oslo tingrett fra 2. desember 2005. Da blir spørsmålet: Helt konkret og presist: Når, hvor og på hvilken måte har jeg opptrådt som bevislig gjør meg til en notorisk rasist?
***
Dette var hovedpunktene i Tumyrs innledningsforedrag. Det store spørsmålet er om Kristiansand Tingrett i prinsippet legger dette grunnsynet til grunn knyttet til domsavsigelsen.
En advokat som i særlig grad har jobbet med ytringsfrihets-problematikken, og som vant fram med «grisehodesaken» i Kristiansand, Bengt Waldow, Bergen, har tilkjennegitt sin interesse for saken. Han har meddelt Tumyr at dersom han ikke vinner fram i Kristiansand Tingrett er Waldoff villig til å ta saken videre i rettssystemet.

Ragnar Tellevik, SIANs nettavis -redaksjonen