Betenkelig meningstotalitarisme fra Arendalsuka

Rådet i Arendalsuka har i møte 24.5.19 nektet FMI adgang til demokratiutøvelse i byen. Beslutningen fra arrangøren er del av den generelle negative trend i ytringsvilkår for politiske dissidenter i Norge. Basert på vår erfaring med adferd og argumentasjon fra arrangøren, er det grunn til å frykte at SIAN kan bli ofret ved neste korsvei. Hvem angriper de deretter?

Arendalsukas sekretariat har vurdert utestengelse av SIAN, FMI og Alliansen.  Arendalsukas råd har bestemt å kun utestenge FMI, noe som forsåvidt er overraskende sett hen til den massive kaldfronten som har vært rettet mot Alliansen, og den lemfeldige omgang med fakta som Arendalsuka tidligere har vist i håndteringen av SIAN.

Denne saken har intet å gjøre med hva man selv måtte mene om innholdet i standpunkter fremmet av disse tre meningsbærerne.  Arrangørene av Arendalsuka speiler den generelle trenden i samfunnet, med innsats for knebling av ubehagelige stemmer. Den utvidede venstreside er i panikmodus over at deres prosjekt er blitt innhentet av virkeligheten, og opererer rutinemessig på utsiden av loven i sine bestrebelser etter å hindre eller forsinke befolkningens oppvåkning. Ingen ønsker å sitte med politiske verv den dagen raseriet våkner i det norske folk.

Arendalsuka er et kommunalt foretagende som plikter å følge norsk lov. I tillegg til grunnlovsfestede rettigheter, kommer også menneskerettighetsloven inn i bildet. Det påligger myndighetene å sørge for at innbyggerne kan nyte de rettigheter som fremgår av de konvensjoner Norge har ratifisert. Forsamlings-, ytrings-, og formidlingsfrihet er blant de rettigheter både Alliansen, FMI og SIAN har på lik linje med alle andre. Arrangøren påberoper seg retten til å avvise en hver påmeldt som de selv ikke liker, likegyldig av om vedkommende opererer innenfor norsk lov. Det er neppe i tråd med likebehandlingsprinsippet. Det vi ser er dessuten en saksbehandlingsprosess uten hensyn til kontradiksjonsprinsippet. SIAN var helt ukjent med at vår deltagelse overhodet var oppe til diskusjon. Man har ikke fått agitere mot arrangørens anførsler forut for vedtaket.  

Før arrangørens beslutning, ble det 30.4.19 avholdt seminar på Litteraturhuset i Oslo. Til stede for å gi råd om hvor vidt «ekstreme» stemmer skal tillates, var Lars Gule, som minst to ganger har hevdet at det å frakte sprengstoff i hensikt å begå en terrorhandling, slett ikke er en ekstrem handling. Selv ble han nemlig ekstremist først da han ble forhørt etter arrestasjonen.  Til stede var også Ervin Kohn. Han var flankert av verbaljihadist Shoaib Sultan og ytringsfrihetsfienden Rune Berglund Steen. Disses verktøy er knebling, ikke dialog. Deres organisasjon står for holdningen at mennesker de definerer som rasister, ikke skal tilgodeses med grunnleggende menneskerettigheter, som retten til å oppholde seg på offentlig sted (ingen rasister i våre gater). Ingen av de fire har juridisk kompetanse på fagfeltet ytringsfrihet. Ved å invitere slike til sitt seminar dokumenterte Arendalsuka at formålet ikke var objektiv informasjonsinnhenting. Arrangøren allierte seg med noen av de mest ekstreme elementene i landet. Forventet Arendalsuka at dette skulle skape legitimitet for et negativt vedtak?

Arendalsuka begrunner utestengelsen av FMI med byens negative erfaring med FMI, samt angivelig voldsrettet budskap fra organisasjonen. Om det angivelige voldsrettede budskap er fremsatt av organisasjonen på et arrangement eller i skriftlig materiale fra dem, er uklart.  I den grad enkeltperson med en tilknytning til FMI har sagt noe i en annen sammenheng, er det neppe saklig grunn til å straffe organisasjonen slik arrangøren nå gjør.

Forhåndssensur slik Arendalsuka legger opp til, er grunnlovsstridig. Alle har rett til å ytre seg, også med ytringer som er straffbare. Forskjellen er bare at straffbare ytringer straffes, i etterkant.  Arendalsuka setter seg over maktfordelingsprinsippet, ved selv å gjøre seg til dommer og bøddel. Den grunnlovsfestede ytringsfrihet og adgangen til begrensning av denne fremgår av §100. Forbudet mot forhåndssensur følger av 4. ledd, mens 3. ledd beskytter politiske ytringer.  Forarbeidene gir uttrykk for at de politiske ytringer omfatter «alle offentlig interessante temaer som det forventes at vi som mennesker og samfunnsborgere tar stilling til av politisk, samfunnsmessig, moralsk og kulturell art».  

Anine Kierulf drøfter forhåndssensur i Lov og Rett 2012 s. 131-150. Hun sier; «Etter det jeg kan se, er midlertidige forføyninger det eneste området hvor forhåndssensur kan praktiseres i Norge». Konklusjonen må være at Arendalsuka bryter grunnloven §100, 4. ledd og at de kan risikere å gå på en smell dersom FMI velger å saksøke Arendal kommune.

For å sette Arendalsukas seminar, sekretariatets innstilling og det påfølgende vedtaket i perspektiv, må vi se på hvilke fakta som er konstaterbare og hva som bygger på fordommer, intoleranse og usannheter i de begrunnelser arrangøren har gitt siden verdikonservative krefter rettet blikket mot demokratiarrangementet.

FMI er en organisasjon stiftet av krigsseilere som var misfornøyd med hva våre folkevalgte gjorde mot landet vårt. «Det var ikke dette vi kjempet for», skrev de til Kongen. For oss som har levd lenge nok til å ha sett hvordan Norge var før den islamske invasjon etter oljejihaden i 1973, versus hvordan Norge ser ut i dag, er det ikke vanskelig å forstå hva heltene mente.  FMI er nektet deltagelse med henvisning til en meget selektiv historielesning fra arrangørens side. Når man ser FMI sitt innspill  20.5.19, er det nærliggende å konkludere med at arrangørens beslutning er mer basert på bias enn på fakta.  Arrangøren henviser til hendelser for en mannsalder siden, dog uten å problematisere den massive volden fra venstreblivne mot FMI mannskap. Slik arrangøren begrunner avslag til FMI, burde de også utestengt NKP og Rødt fra Arendalsuka.

Urent trav fra Arendalsuka i 2017

Arrangørens oppførsel overfor FMI i dag, fremstår like løst fundamentert som hvordan arrangøren behandlet SIAN i 2017.  Da ble SIAN jaget, på grunn av voldsmuslimenes islamske adferd. Jeg var dengang i møte med arrangementskomiteen, der politistasjonssjef Jan Sverre Krogstad to ganger bekreftet overfor meg at det var ressursspørsmål som lå til grunn for bortvisningen. Det ville bli for dyrt å beskytte demokratiet mot byens muslimer.  Krogstad fremsatte også påstand om at SIAN hadde kommet med «ukvemsord til forbipasserende mørhudete». Denne substansløse rasismepåstanden er til dags dato aldri blitt konkretisert (hvem, hva, når, hvor) og derved umulig å forsvare seg mot. En Kafkaprosess. Denne udokumenterte påstand har vært gjentatt utallige ganger etterpå, senest nå ved saksbehandling 2019. Dette må ta slutt. Påstanden blir ikke mer sann av å bli gjentatt.  Allerede ved utvisningen i 2017 bekreftet politiets innsatsleder overfor VG at årsaken til bortvisningen var at «Vi følte at vi ikke kan garantere for sikkerheten deres». Ikke ett ord om rasisme. Videre har kommunikasjonsavdelingen ved Agder politidistrikt i epost den 23.11.18 bekreftet at påstandene fremsatt av politistasjonssjefen ikke fremgår av politiloggen. Status er dermed at den operative innsatslederen og kommunikasjonsrådgiveren begge skyter ned usannheten som politistasjonssjefen  plantet i 2017.  Grunnlaget for å bortvise SIAN i 2017 var og er falskt. Dette ville ikke vært nødvendig å henge seg opp i nå, om det ikke hadde vært for at arrangøren i 2018 innførte en two-strike-rule, der SIAN vil bli evig bortvist, dersom noen påny lykkes i å plante løgner om SIAN i arrangementskomitéen.  Når jeg ser arrangørens adferd i disse dager – herunder sekretariatets repetering av usannhetene – er jeg ikke optimistisk mht arrangørens fremtidige krumspring ved vurdering av standssøknader.

Av regjeringens strategi mot hatefulle ytringer 2016-2020 fremgår at «Ytringsfriheten utfordrer oss siden den omfatteruttalelser som kan oppfattes som kontroversielle, støtende eller sjokkerende. Vi må tåle å bli provosert og krenket i et demokratisk samfunn. En åpen og fri samfunnsdebatt er grunnleggende for et fungerende demokrati».  

Strategien – eller ønsket om et fungerende demokrati – er tilsynelatende allerede forkastet, ut i fra regjeringens nylige ønske om ytringsfrihetskommisjon , der hensynet til lettkrenkelige samfunnsdebattanter løftes frem. Det er åpenbart flere enn Arendalsukas arrangører som lefler med totalitære idéer med formål å fjerne brysomme stemmer fra det offentlige rom. Demokrati er et verktøy for å administrere uenigheter, ved å fremsette argumenter. Dersom en part utestenges fra å formidle sine argumenter, har man ikke et demokrati. At enkeltindivider anfører at de føler seg uvel eller ubekvem av å høre andres meninger, er ikke et argument for å innskrenke ytringsfriheten og slik avskaffe demokratiet. Folk som ikke tåler å delta i det offentlige ordskifte, bør holde seg vekk fra det, slik at demokratiutøvelsen kan overlates til folk med både ryggrad og argumenter. Om argumentene er gode eller dårlige vil nemlig demokratiet sørge for å avklare. Dersom vi lar det utfolde seg. Kanskje er det nettopp derfor så mange fra den utvidede venstreside ivrer slik for å angripe demokratiets fundament, ytringsfriheten.

Denne artikkelen er også publisert på Resett.

FMI har i etterkant publisert en pressemelding som belyser det meget tvilsomme grunnlaget for avslag.

Samtidig har Filter Nyheter trakassert rådsmedlemmene i Arendalsuka i en slik grad at de svake prinsippløse sjeler bebuder at de vil holde et nytt rådsmøte for å etterkomme det kommunistiske nettstedets krav om meningsfascisme i Norge. Farsen er dermed komplett, uansett hva rådet vil komme til i runde 2. Arendalsuka blamerer seg for hele Norge.