Bør fakta bannlyses?

I Klassekampen 20. november antyder Guri Kulås at norsk lov kommer til kort overfor SIAN. Som det fremgår av kronikken mener hun at loven ikke er streng nok når den unnlater å straffe ytringer som enkeltpersoner misliker å se eller høre.

Denne rettsoppfatningen deler hun med koranens forfatter og islams oppfinner.

Kulås beskylder SIAN for å provosere, som om lovlige ytringer skulle være noe klanderverdig. Hun mer enn antyder at norsk lov ikke bør gjelde i enklaver tett befolket med muslimer.

Kulås problematiserer at SIAN dokumenterer vold fra kommunister og muslimer, men har intet å bemerke til voldsutøvelsen som sådan. Realiteten er at videoopptak er påkrevet for å hindre politiet i å fortsette sin lite ærerike praksis med å kaste voldsofre fra SIAN på glattcelle, mens voldsutøverne går fri.

Kulås mener det er problematisk at politiet tidvis beskytter lovlige ytringer i det offentlige rom. Er det da SIAN eller Kulås som er en trussel mot demokratiet?

Ytringsfriheten er ikke en nylig oppstått fanesak for «ytre høyre», slik Kulås hevder. Den er og var en fanesak for alle demokrativennlige individer allerede før John Stuart Mills skrev On Liberty i 1859. Mye tyder på at Kulås bør lese den boken.

Jeg er uenig i at det må settes inn ytringsfrihetsbegrensende tiltak i form av straffeforfølgelse mot folk som ivaretar demokratiet og bidrar til allmenhetens meningsdannelse ved å fremme deres sannhetssøken.

Kulås viser til de politisk motiverte justismord mot undertegnede. Disse er i seg selv verdt en helaftens diskusjon. Jeg tror ikke folk flest ønsker en rettsstat som ignorerer eller manipulerer bevis og ser bort fra jus og rettspraksis når det anses politisk opportunt. Norsk rettsvesen beveger seg mot britiske tilstander, der politiet meddeler at «Being offensive is an offence». Dersom nordmenn responderer på regimets tyranni slik innfødte briter gjør, vil det bli utrivelige tilstander her.

Som Kulås er inne på er ikke politiet særlig demokrativennlige. I 2023 begikk de grove lovbrudd ved 79 % av våre omsøkte arrangementer, hovedsakelig ved å nedlegge lovstridige forbud mot demokratiutøvelse. Det er i denne forbindelse jeg minner tjenestemenn på at det er straffbart å gå i fremmed makts tjeneste (især når du er ansatt for å håndheve norsk lov). At den aktuelle instans for straffeforfølgelse (som jeg ikke er del av) har personell innenfor politietaten bør ikke overraske noen, det burde være uproblematisk.

Kulås nevner kommunisten som med 100% følelsesbaserte argumenter prøvde å bryne sine meninger mot våre teologiske og empiriske fakta. Hun mer enn antyder at informasjon om forskjeller i gjennomsnittlig IQ mellom befolkningsgrupper bør rammes av straffebudet. Burde hun ikke heller bekymre seg over at befolkninger med gjennomsnittlig IQ under 90 faktisk ikke er i stand til å praktisere demokrati i den form vi praktiserer i Vesten?

Sir Roger Scruton hevdet at «ytringsfrihet er ikke årsaken til spenningene som vokser rundt oss, men den eneste mulige løsning på dem». Filmen Democrazy viser hvem som truer demokratiet, og det er ikke SIAN. Filmen anbefales.  

En forkortet versjon er publisert i Klassekampen.